Å avbryte en handling er gjort på et blunk
av Liisa Raud
Du har kanskje opplevd en samtale der noen andre tar ordet akkurat i det du er i ferd med å si noe, slik at du er nødt til å bite det i deg? Eller kanskje du har løpt for å rekke bussen, men vært nødt til å bråstoppe for å unngå å løpe rett inn i noen? Det viser seg at det å avbryte en påbegynt handling tar rundt 150 millisekunder. Det er omtrent dobbelt så raskt som et blunk.
Når man forsker på det å avbryte handlinger i laboratoriet, får deltakere beskjed om å trykke på en knapp så fort de ser et bilde på dataskjermen. Med en gang et nytt bilde vises, skal de forsøke å avbryte den handlingen de allerede har påbegynt. Samtidig som deltakerne gjør dette, kan man måle den elektriske aktiviteten i både hjernen og musklene.
Det viste seg at muskelaktiviteten knyttet til det første bildet begynte å avta omtrent 150 millisekunder etter det andre bildet. I tillegg var hvorvidt man klarte å stoppe påvirket av hjerneaktiviteten i bevegelsesrelaterte områder før man i det hele tatt hadde prøvd å stoppe. Denne aktiviteten var også avhengig av om man var forberedt på å stoppe – å være føre var ga en ulik hjerneaktivitet sammenlignet med å være etter snar. Du kan for eksempel forestille deg at du løper for å rekke bussen i et trafikkert område med mange mennesker, der du vet at noe plutselig kan komme i veien for deg. Denne vissheten gjør bevegelsesområdene i hjernen din mer forberedt på en bråstopp. Det betyr at det å være forberedt på å avbryte en handling spiller en rolle for hvorvidt du klarer å unngå en ulykke eller ikke.
Før trodde man at stopprelaterte hjerneområder fungerte dårligere hos mennesker med svekket impulskontroll og relaterte lidelser. Dette var basert på tanken om at det å avbryte en handling er en langsom og krevende kontrollprosess. Disse funnene tyder derimot på at det å stoppe er noe som foregår raskt og automatisk. Det betyr at det er uklart hvorfor det å avbryte handlinger er vanskelig for mennesker med impulslidelser. Kanskje disse lidelsene ikke er knyttet til de stopprelaterte hjerneområdene i det hele tatt, men at problemene heller er knyttet til de mekanismene som forbereder bevegelsesområdene på å avbryte en handling?
Når man forsker på det å avbryte handlinger i laboratoriet, får deltakere beskjed om å trykke på en knapp så fort de ser et bilde på dataskjermen. Med en gang et nytt bilde vises, skal de forsøke å avbryte den handlingen de allerede har påbegynt. Samtidig som deltakerne gjør dette, kan man måle den elektriske aktiviteten i både hjernen og musklene.
Det viste seg at muskelaktiviteten knyttet til det første bildet begynte å avta omtrent 150 millisekunder etter det andre bildet. I tillegg var hvorvidt man klarte å stoppe påvirket av hjerneaktiviteten i bevegelsesrelaterte områder før man i det hele tatt hadde prøvd å stoppe. Denne aktiviteten var også avhengig av om man var forberedt på å stoppe – å være føre var ga en ulik hjerneaktivitet sammenlignet med å være etter snar. Du kan for eksempel forestille deg at du løper for å rekke bussen i et trafikkert område med mange mennesker, der du vet at noe plutselig kan komme i veien for deg. Denne vissheten gjør bevegelsesområdene i hjernen din mer forberedt på en bråstopp. Det betyr at det å være forberedt på å avbryte en handling spiller en rolle for hvorvidt du klarer å unngå en ulykke eller ikke.
Før trodde man at stopprelaterte hjerneområder fungerte dårligere hos mennesker med svekket impulskontroll og relaterte lidelser. Dette var basert på tanken om at det å avbryte en handling er en langsom og krevende kontrollprosess. Disse funnene tyder derimot på at det å stoppe er noe som foregår raskt og automatisk. Det betyr at det er uklart hvorfor det å avbryte handlinger er vanskelig for mennesker med impulslidelser. Kanskje disse lidelsene ikke er knyttet til de stopprelaterte hjerneområdene i det hele tatt, men at problemene heller er knyttet til de mekanismene som forbereder bevegelsesområdene på å avbryte en handling?